Justisdepartementets planseksjon 1976–1981

Jon Bonnevie Høyer og jeg begynte samtidig i Justisdepartementets nyopprettete Planseksjon i januar 1976. Vi hadde begge søkt stillingen som byråsjef, hvor det i utlysningsteksten blant annet sto at «seksjonen skal arbeide med … behandling av departementets løpende tingslysingssaker … og utrede spørsmålet om bruk av EDB i justissektoren.» Seksjonen arbeidet i tillegg med blant annet behandling av departementets langtidsbudsjett og koordinering av forskning. Seksjonen ble ledet av underdirektør Hjalmar Austbø.

Jon kom fra Regjeringsadvokaten mens jeg kom fra en vit.ass. stilling ved Institutt for Privatrett ved UiO. Heldigvis var det Jon som fikk byråsjefstillingen, og dermed ansvaret for den løpende saksbehandlingen av tinglysingsklager, mens jeg ble ansatt som konsulent og anvist et skrivebord i et lite kontorfellesskap i tredjeetasje over gamle restaurant «Justisen» i Grubbegata, og ellers overlatt til meg selv. Ingen hadde ennå funnet ut av hva jeg skulle gjøre, og dette passet meg bra, fordi jeg allikevel var travelt opptatt med å skrive ferdig en bok om rettslige informasjonssystemer sammen med Jon Bing. Fordi jeg kom på jobb hver morgen og skrev flittig gjennom hele dagen, trodde alle jeg allerede var tildelt oppgaver, og jeg fikk dermed jobbe i fred i flere uker med boken. Til slutt begynte imidlertid folk å snakke med meg og misforståelsen fort oppklart, og jeg ble satt til å jobbe med «bruk av EDB i tinglysingen».

Det var to hovedgrunner til at akkurat denne problemstillingen var svært aktuell på den tiden. For det første hadde gjennomsnittlig ventetid for å få tinglyst et dokument økt fra 14 dager i 1971 til mer enn 60 dager i 1975 som følge av at antall tinglysingsforretninger hadde økt med mer enn 60 % i perioden. For det andre regnet man med at forslaget til ny pantelov ville bli vedtatt av Stortinget i 1980. Denne loven ville åpne for utvidet pant i løsøre, noe som garantert ville medføre en ytterligere økning i tinglysingsvolumet. Man innså at man med det eksisterende opplegget aldri ville klare å oppfylle tinglysingslovens frist om to uker behandlingstid.

Alternativet var databaserte systemer. På den tiden var det imidlertid ikke innlysende hvordan slike systemer burde se ut. Man besluttet derfor å etablere et prøveprosjekt ved et tinglysingskontor nær Oslo. Den gang var det ca. 100 tinglysingskontorer i Norge. De var tilknyttet sorenskriverembeter, og slett ikke alle var veldrevet, dvs. uten restanser. Men sorenskriver Johannes E. Ruud drev et slikt kontor på Strømmen og han var også interessert i å være prøvekanin.

Høsten 1976 ble det besluttet å sette i gang et prøveprosjekt på Strømmen basert på lokal registrering av dokumenter, overføring via telenettet til Statens driftssentral for oppdatering av basen, og tilbakeføring via telenettet av de oppdaterte opplysningene om eiendommen, altså et klient-tjener opplegg. Jeg fikk oppdraget med å lage spesifikasjonen til systemet, som så ble programmert i Rasjonaliseringsdirektoratet. Dette tok ca. et år og uttestingen av systemet begynte ved utgangen av 1977.

Kåre Fløisand var direktør i Rasjonaliseringsdirektoratet og full av energi og initiativ. Han var helt sentral i både etableringen av prøveprosjektet på Strømmen og senere i etableringen av Løsøreregisteret ved Brønnøy sorenskriverembete.

Fordi den nye panteloven åpnet for utvidede muligheter til pant i løsøre var nødvendigheten av å etablere et løsøreregister helt akutt. Så samtidig som vi arbeidet med Strømmen-prosjektet, arbeidet vi med å etablere et løsøreregister. Prosjektene hadde fellestrekk, men var allikevel forskjellig. Løsøreregisteret måtte bli et nytt system basert på én lokasjon og ville kreve langt større bevilgninger. Å få det etablert ville kreve politisk enighet i Stortinget. Det var Jon Bonnevie Høyer som kom opp med taktikken om å bruke distriktspolitikk som et middel til få igjennom en rask beslutning. Vanligvis ble det mye bråk i forbindelse med å flytte eksisterende forvaltningsorgan ut av Oslo, men å etablere et helt nytt organ, som ingen forbandt noe særlig med, mente han ville gå greit. Så mens han skrev en begrunnelse for systemet, beskrev jeg maskinkravene til systemet og utarbeidet flytdiagrammer for den nødvendige programvaren, som senere ville bli programmet av Rasjonaliseringsdirektoratet – alt ting som måtte være klart før budsjettbehandlingen i Stortinget.

I begynnelsen av 1978 ble det sendt ut brev til tinglysingskontorene ved landets sorenskriverembeter med spørsmål om man var interessert i å være vert for et nytt løsøreregister som skulle etableres i Distrikts-Norge. I Planseksjonen gikk vi de neste dagene spent rundt og så på telefonen. Det kom flere tilbakemeldinger på forespørselen, men etter en bestemt telefon spratt Jon i været med hendene i været og et stort smil rundt munnen, og vi skjønte at saken i praksis var i boks. Telefonen var fra sorenskriver og ordfører i Brønnøy Bodil Aakre. Hun var også tidligere stortingsrepresentant 1965­–1969 og kunne tilby gode lokaler og tilstrekkelig arbeidskraft fordi telefonsentralen i Brønnøysund snart skulle digitaliseres. Saken skled gjennom Stortinget uten motforestillinger.

Samtidig gikk prøveprosjektet på Strømmen sin gang. Hele 1978 gikk med til å teste systemet og sette det i drift. Feil og mangler ble identifisert og rettet. Fra og med 1 januar 1979 ble alle tinglysingsdokumenter som kom til Strømmen registrert i det nye systemet. Og Strømmen var det første stedet de nyansatte i Brønnøysund dro for å besøke.

Mens dette foregikk, jobbet vi i Planseksjonen også med en helt annen problemstilling, nemlig ønsket om å gjøre sentrale rettskilder lettere tilgjengelig, i første omgang for saksbehandlerne i forvaltningen. Allerede da jeg var vit.ass. på universitetet hadde Jon Bing og jeg samarbeidet med Fløisand i Rasjonaliseringsdirektoratet. Direktoratet hadde blant annet gått til innkjøpt av det engelske tekstsøkesystemet STATUS, som var utviklet ved UK Atomic Energy Authority for søking i lovtekst. Tønnes Ore ved Rasjonaliseringsdirektoratet og jeg omprogrammerte mer eller mindre hele systemet til det vi håpet var en mer brukervennlig versjon. Vi kalte resultatet NOVA*STATUS (norsk versjon av STATUS).

Mens dette foregikk, jobbet vi i Planseksjonen også med en helt annen problemstilling, nemlig ønsket om å gjøre sentrale rettskilder lettere tilgjengelig.

Men selv om vi hadde et tekst­søkesystem hadde vi ikke noen digitaliserte lover vi kunne fôre det med. Digitalisering av tekst var nesten prohibitivt dyrt på 1970-tallet. Å gå til Stortinget å be om noe slikt, anså vi for helt nytteløst.

Men så kom nok en gang utviklingen oss i møte. Blysatsen som ble brukt til å trykke Norges Lover var utslitt. I 1978 opprettet styret i Det juridiske fakultets lovsamlingsfond en arbeidsgruppe for å utrede de organisatoriske, økonomiske og tekniske forutsetninger for å kunne produsere et digitalt trykkegrunnlag for 1981-utgaven. Arbeidsgruppen besto av Jon Bing og meg. Resultatet forelå i begynnelsen av 1979, og styret spurte om jeg ville lede redaksjonen som skulle utføre jobben. Jeg søkte derfor om permisjon fra departementet fra og med 1. mai 1979. Resultatet av det hele var at redaksjonen, som vi hadde kalt Lovdata, i begynnelsen av 1981 satt med en digitalisert versjon av lovene, samt kunnskapen og teknologien som i prinsippet gjorde det mulig å digitalisere resten av regelverket. Men da trengte vi en ny organisasjon, for det lå ikke i Lovsamlingsfondets mandat å påta seg en slik oppgave.

Problemet var å overbevise den politiske ledelsen i departementet (og professorene ved fakultetet) om å omorganisere Lovdata til en selvstendig enhet. Også her viste Jon Bonnevie Høyer sitt organisatoriske talent ved å begrunne opprettelse i et eget pro memoria hvor han blant la vekt på at det var ønskelig å unngå en kommersialisering av det planlagte systemet og at systemet burde være helt uavhengig av potensielle parter i rettskonflikter. Han mente derfor at både aksjeselskap og forvaltningsorgan var lite egnet som organisasjonsform og foreslo at Lovdata ble etablert som en allmennyttig, selvfinansierende stiftelse. Kravet om selvfinansiering ble begrunnet både med uavhengighet og med at det ville gjøre det lettere å dekke et markedsbehov som ville være voksende og i sterk utvikling.

Avtalen mellom departementet og fondet om opprettelsen av Lovdata sukret pillen for fondet gjennom et pengebidrag fra departementet. For å berolige politikerne ble det opprettet et «Råd for rettsinformasjon»som skulle holde Lovdata i ørene. Dette rådet forsvant ut av bildet etter hvert, ettersom det egentlig ikke hadde noen annen funksjon enn å få Lovdata opprettet. Den virkelige beslutningsmakten lå jo uansett i Lovdatas styre som representerte hele justissektoren i Norge. I prosessen som ledet frem til enighet om avtalen var professor Knut Selmer og underdirektør Hjalmar Austbø helt avgjørende i bearbeidelsen av hver sin institusjon.

At Lovdata ble opprettet som en stiftelse var på ingen måte gitt på forhånd. Jeg vet faktisk ikke om noe annet land hvor det rettslige informasjonssystemet er organisert på denne måten. Det vanlige er at det enten drives i statlig regi eller som et privat aksjeselskap. I større land har man ofte begge deler. At denne løsningen faktisk var mulig i Norge i 1981, tror jeg blant annet skyldes at vi var så tidlig ute at det ennå ikke var sterke etablerte interesser som kunne forhindre etableringen.

Hvordan gikk det så med disse tre prosjektene som i løpet av bare noen få år sprang ut av Planseksjonen.

Lovdata hadde noen vanskelige år i begynnelsen. Det tok tid å utvikle basene og det var vanskelig å konkurrere med tradisjonelle trykksaker i et konservativt juristmarket. Men både den teknologiske utviklingen og Lovdatas organisasjonsform var på stiftelsens side. Fordi organisasjonene og institusjonene som utgjorde justissektoren i Norge satt i styret, fikk Lovdata tilgang til rettskildene og kunne knytte dem sammen i et henvisningssystem som var unikt. Og den teknologiske utvikling medførte at trykksakene uansett ble utkonkurrert på områder som krevde hurtige oppdateringer og distribusjon.

Løsøreregisteret i Brønnøysund var en suksess fra dag en, blant annet fordi man var heldig med å få ansatt svært dyktige mennesker til å videreutvikle og drive systemet. Det var så vellykket at det ble starten på en kjedereaksjon hvor stadig flere registre ble lagt dit. Allerede i 1981 kom Ektepaktregisteret og Regnskapsregisteret, og antallet er etter hvert vokst til over 20. I 1988 ble Brønnøysundregistrene skilt ut som egen statlig forvaltningsetat og dermed var forbindelsen med Brønnøy sorenskriverembete slutt. Men den tilknytningen hadde uansett bare vært et grep Bonnevie Høyer brukte for i det hele tatt å få registeret etablert.

Prøveprosjektet på Strømmen fikk en mer trøblete utvikling. En ting var å digitalisere grunnboken i et relativt lite og veldrevet tinglysingskontor, noe helt annet var å skalere dette opp til hele landet. Det ville bli dyrt og man klarte ikke å få det inn i statsbudsjettet. Jon Bonnevie Høyer foreslo derfor i 1986 å finansiere digitaliseringen ved salg av informasjon online fra den elektroniske grunnboken, dvs. den selvfinansierende Lovdata-modellen overført til tinglysingskontorene. For å få til dette ble Tinglysingsdata AS stiftet i 1987 av AL Kommunedata og Statens Datasentral AS. Selskapet fikk enerett på salg av informasjon fra den elektroniske grunnboken samt 85 % av gebyrinntektene av pantattestene. Det viste seg imidlertid at salget ikke ble som forventet og staten måtte overta selskapet i 1992. Selve digitaliseringen begynte i 1989 og pågikk helt til 1995. Fordi grunnbøkene befant seg i kasser i tinglysingskontorene som igjen befant seg i domstolene, medførte digitaliseringen av grunnboken også den første innføringen av moderne datautstyr i domstolene. Men når først grunnbøkene var digitalisert var det liten grunn til å fortsette med lokal registrering rundt omkring i tingrettene. I 2002 vedtok derfor Stortinget at tinglysing av rettigheter i fast eiendom skulle overføres fra tingrettene til Statens kartverk. Vedtaket ble gjennomført i løpet av 2004–2007.